Hva er det med mat?
Som gjør at ernæringsfysiologer i pressen oppfordrer alvorlig syke pasienter til å «ta seg en bolle» når man vet at det som gir seg ut for å være mat i sykehuskiosker i stor grad er produkter som fremmer betennelser og forstyrrelser i fordøyelses- og dermed immunsystemet, tilstander som forverrer de fleste lidelser og vondter?
Hva er det som gjør at når kjøpeboller, pizza og sukkerfri koffeindrikk kommer på privat og offentlig debattbord, hopper vanlige folk ned i skyttergravene og autoriteter opp på barrikadene til forsvar for «kos» og «livsglede» og til angrep på «fanatikere» og fagfolk som tør å utfordre etablerte, men akk så utdaterte, «sannheter».
Hva er det som gjør at personvekter knirker i sammenføyningene over det ganske land? Og går du til legen med relaterte vondter, får du ofte beskjed om å telle kalorier til krampa tar deg, men svært lite om hva slags mat du bør spise?
Mat, får man gjerne høre, har lite eller ingenting med saken å gjøre, her må det sterkere lut til. Lut som ofte dekker over symptomer og maskerer underliggende årsaker, betennelsestilstander, filleristet tarmsystem og et immunsystem som ber om nåde.
Hva er det som gjør at et populærvitenskapelig program i NRK-regi som «bringer deg nyheter fra forskningens verden», nærmest fri- og godkjenner ultraprosessert mat og «fortrenger»/underslår at all ny forskning sier at slike produkter er en stor, om ikke den største, årsaken til fedme og sykdom?
Hva er det som gjør at direktør for egne merkevarer i Coop, godt støttet av fagsjef for matpolitikk i NHO Mat og Drikke, i et annet NRK-program som «gjør deg litt smartere» uten skrupler går god for en ultraprosessert vare med 44 ingredienser som gir seg ut for å være leverpostei?
Og legitimerer den ved å gjemme seg bak myndighetenes kostholdsråd som godkjenner og anbefaler bruk av E-stoffer, fjerning av mettet fett og tilsetning av jern?
Hvorfor problematiserer man ikke, eller i det minste bringer på banen, mangelen på kunnskap om langtidseffekter av de enkelte E-stoffer (i skrivende stund finnes det 410 forskjellige), for ikke å snakke om potensielle (les: høyst sannsynlige) «cocktaileffekter» som vi enda ikke aner rekkevidden av?
Hvorfor demoniseres mettet fett når det i naturlig form er noe, spesielt barn, trenger? Hvorfor støtter man seg på foreldet og feilaktig forskning når det gjelder både fett og annet?
Og hvorfor løftes rødt kjøtt frem som den store stygge ulven? Hvorfor tar man seg ikke bryet med å skille mellom industrielt produsert kjøtt oppfostret på bås fra vugge til grav med kraftfor (og hvis det kommer fra utlandet, ofte rikt på antibiotika) og kjøtt fra dyr som lykkelig uvitende til skuddet smeller, har beitet på fjell, vidder og i skogsterreng hvor dyrking av planter likevel ikke er mulig?
Og hva er det som gjør at myndighetene konsekvent velger å trekke begrepsforvirringskortet og dermed i sine kostholdsråd ikke inkluderer ultraprosessert mat blant problemområdene når all ny forskning bekrefter sammenhengen mellom denne og sykdom?
Vet ikke de som påberoper seg å være eksperter bedre? Det betyr i så fall at man A: ikke holder seg oppdatert B: at man sier det folk gjerne vil høre (opportunisme) eller C: at man rett og slett går matindustriens ærend.
Hvem skal man lytte til i jungelen av råd, pekefingre, eksperter og forståsegpåere som ofte ikke forstår mer enn du og jeg, og som alle har ulike beveggrunner for sine uttalelser?
Mens vi river oss i hår- og tarmtotter, får vi bruke hodet: Spise mest mulig ekte mat («produkter som bestemora/oldemora di ville ha gjenkjent som mat») og lytte til ny forskning og de som baserer sine råd på denne.
Ingen har fasit. Men svarene må vi lete etter i gamle tradisjoner og ny forskning. Ikke i myndighetenes mangelfulle/foreldede kostholdsråd eller matindustriens heksegryter.
Astrid Kähler
Skribent og matelsker